Utbredelsen av masseovner/steinovner er i sin spede begynnelse her i landet. Selv om mange bruker ved, er det få som kjenner mulighetene masseovnen gir. Med den i huset kan du få en god hovedvarmekilde.
Her i landet benyttes vedovnen som et supplement til elektrisitet eller annen oppvarming, som regel står det en støpejernsovn ved pipen. Den blir fort varm, men den mangler kondisjon, dvs. at den ikke lagrer varmen. Den leverer varme bare når den har en person som passer den hele tiden. Steinovnen snur på det hele - ovnen blir hovedkilde, elektrisiteten et supplement.Det er mange navn som brukes på denne typen ovner. Steinovn, masseovn, finskovn, russerovn,
kakkelovn m.fl. Alle disse har til felles at de lagrer varme som sakte avgis til huset. De kan ha svært
forskjellige design både utvendig og innvendig.
Masseovnen fyres periodisk, en eller to ganger i døgnet, i ca. 1,5-2 timer. Steinmassen lagrer varmen og gir den sakte tilbake de neste 12-24 timene. All fyring foregår med høy temperatur, noe som gir minimal forurensing. Det er mulig å få ut ca. 4-5 kw i timen i en ovn med ½-steinsvegg som fyres to ganger i døgnet. Dette kan du ta ut som varme fra steinmassen eller også som varmt vann gjennom en integrert varmeveksler. Det kan lages multifunksjonelle ovner hvor også baking, koking og peis tilpasses ovnsbygget. Eller kanskje en oppvarmet benk. Mulighetene for en skreddersydd ovn er stor. I perioden etter en fyring kan du lage middag eller bake brød i ovnen.
Overflaten på ovnen holder mellom 40 og 70 grader C. Det er kombinasjonen av en stor overflate og lav
temperatur som gir den lune varmen. Den fordeles også bedre i rommet enn om varmekilden er
glovarm.
Masseovnene kan lages både små og store alt etter behov. Men det er de store ovnene som er mest
effektive. De har den nødvendige massen til å suge til seg varmen. Dette måles lett med å ta
røykgasstemperaturen i pipen.
Det er to viktige faktorer som bestemmer ovnens kvalitet og effektivitet: God forbrenning og god lagring. God forbrenning krever høy temperatur. Det konstrueres et godt brennkammer som nyttiggjør seg
vedens hydrokarboner til det ytterste. Man fyrer friskt hele tida. På denne måten blir forurensinga
minimal. God fyringsteknikk er også viktig.
God lagring krever masse. På det varmeste er forbrenninga opp mot 1000 gr. C. Når røyken når pipen
bør den være under 150 gr. C. Det er mest vanlig å bruke tegl som varmelagringsmasse. I små ovner
er det vanskelig å fange nok varme til å få temperaturen så langt ned.
